VILMA FoTbaL D La
MEG
GomleGrakar
FANTASIVIRKE-LIGHET
Nuggi Mamma
Pappa
Georg
Rosella
Mari Lukas
Olivia Jenny
KAPITTEL 1
For en fotball-stjerne
Jeg heter Vilma, men alle kaller meg Vimsa.
Jeg er den yngste i familien.
Som oftest leker jeg med monster-vennen
min, Mari. Men noen ganger får jeg lov til å
spille med Lukas og Olivia (broren og søsteren min). Som regel taper jeg. Men det er helt greit
å tape. Samme det. Det er bare et spill. Når man taper, kan man lære av sine feil og prøve på nytt. Bare ha det gøy og gjøre så godt man kan!
«Tror du virkelig Vilma er stor nok til å spille fotball i år?» spør Olivia når vi spiser middag.
«For … jeg er litt usikker.»
«Ja da, det kommer til å gå kjempefint, akkurat som for Lukas og deg», sier mamma.
«Men husker du da hun spilte den fotballkampen i fjor?» spør Lukas.
«Hun var en fotballstjerne!» sier pappa.
«Det eneste hun gjorde, var å løpe rundt på banen og prøve å kysse alle sammen», sier Olivia.
«Hun gjør ikke det nå», sier mamma.
«Gjør du vel, Vimsa?»
«Smask, smask!» sier jeg og slurper i meg spagettien.
Smask,smask!
«I år blir det annerledes», sier mamma.
«Vet du hva? Rosella og Georg skal spille på samme lag!»
«Hurra! Hvem andre?» spør jeg.
«Og Molly …» sier hun.
«Spiller Molly fotball?» spør Olivia.
«Hun kommer til å gråte hele tiden.»
«Nei, det gjør hun ikke, det», sier jeg.
«For vi kommer til å vinne hver eneste kamp.
999–NULL.»
Etter middag henter mamma de gamle fotballskoene til Lukas, så jeg kan prøve dem.
«Hvordan er de?» spør hun.
«For store», sier jeg.
«Ok.»
«Og for små.»
«Vent litt. For store eller for små?»
«Begge deler.»
Mamma sukker. «Kan du bevege tærne, eller blir de most?»
«Ja», sier jeg.
«Ja hva da?»
«De er som burritos», sier jeg.
«Hva betyr det?!»
«Buuu-rrii-toos», sier jeg langsomt.
«Sånne som du lager til middag hele tiden.»
Mamma reiser seg og kikker inn i skapet igjen.
«Hva med disse?» Hun holder opp enda et par fotballsko med store lyn på siden.
Jeg hopper opp og ned. «JA! Dem vil jeg ha!
DEM!»
Jeg stapper føttene nedi, og mamma knyter
lissene. «Løp rundt litt og kjenn etter hvordan de føles», sier hun. Jeg løper så fort jeg kan rundt hele huset. Jeg er som en rakett! Jeg later som jeg spiller fotball og at masse folk heier på meg.
«Heia, Vimsa, heia!» (klapp, klapp)
Jeg er så spent når Jenny følger meg til første fotballtrening at jeg løper rundt og rundt henne.
Jenny er barnevakten min. Hun er ungdom!
«Ingen får tak i meg! Jeg er en rakett! Jeg skal skåre tusenvis av mål! Jeg har lyst på en pokal, sånn at mamma blir så stolt av meg at hun lar meg bo sammen med henne når jeg er tjue også!
Hva heter det når man er helt foran og skårer alle målene?»
«Jeg tror det heter spiss?»
Hei. Jeg er barnevakten.
sier Jenny. Ja, det er henne.
Det er faren til Rosella som er trener. Det betyr at lillebroren til Rosella, Robin, også er her.
Noen spiste nuggeten min!
Jenny sier at hun henter meg på lekeplassen
etter trening. «Arne passer på deg til jeg kommer», sier hun.
«Jeg elsker deg herfra og til verdens ende!» sier jeg.
«Verden har ingen ende», sier Jenny.
Har ikke verden noen ende? hvisker jeg til meg selv. Så rart.
«Hei, stjerna!» sier Arne mens han
løfter hånden til en high five. Jeg biter tennene sammen, kaster armen bakover
og prøver å slå til hånden hans så hardt jeg kan – men bommer.
Andre gang går han
nesten over ende fordi jeg er så sterk.
«Som en bjørn!»
sier Arne.
Jeg ser at Rosella sitter på benken, så jeg løper bort til henne. Men jeg skjønner fort at hun er i skikkelig dårlig humør.
«Hva er det?» spør jeg.
«Faren min er en vriompeis!» sier hun med gammeldags stemme.
«Hva er en vriompeis?» spør jeg. Helt siden
Rosella begynte å gå med den kysa og forkleet,
har hun snakket sånn gammeldags og bruker
massevis av ord jeg ikke har hørt før.
«Han nektet meg å spille fotball!» sier hun.
«Det er urettferdig!» sier jeg.
«Det er fryktelig urettmessig!» sier Rosella.
«Han insisterer på at jeg må ha på fotballsko.»
«Hvorfor vil du ikke det?» spør Karl.
vil heller dø!
«Hæ?» sier Karl og rygger. «Hvorfor kan du ikke ha på fotballsko?»
Uten gammeldags stemme brøler Rosella:
«Fordi jeg er gammeldags! SÅ DET KAN JEG
IKKE! DERFOR!»
«Se, der er Georg!» sier jeg og løper bort fra Rosella.
«Hei, Vimsa! Oppsan! Oppsan!» sier han med åpne armer.
«Vil du at jeg skal løfte deg opp? Ok», sier jeg.
«Hvorfor snakker du sånn?»
DO-dogoogoo ba ma ma!
«Jeg er ett år!» sier han mens han gnir kinnet
mot mitt. «Ga ga, muu, gee gee!»
«Hvordan kan du spille fotball hvis du er en baby?» spør jeg.
«Meg bæss i bleia», sier han.
«ÆSJ!» skriker jeg og slipper ham ned.
«Se, der er Molly!» sier jeg og løper bort fra Georg.
«Hvorfor gråter du?» spør jeg.
«Jeg skjønner meg ikke på fotball!» hulker
Molly.
«Hva mener du? Det er bare å prøve å få tak i ballen og skyte den i mål.»
«Men hvorfor må vi alle kjempe om ballen?!» gråter Molly. «Hvorfor kan vi ikke
bare bytte på?»
Skal vi ha det gøy nå, eller?» Gaga!
«Fordi det er fotball!» sier jeg.
Så klapper Arne for å samle oss. «Ok, unger!
Først lærer Arne oss hvordan vi står som pingviner og sparker ballen mellom føttene.
Så øver vi på å drible ballen mellom kjegler. Vi later som de er vulkaner, og hvis ballen kommer borti dem, eksploderer de!
Lava!
VARMT!
Det viktigste er ikke å delta, men å vinne … eller?
Så ber Arne oss om å finne en partner.
Vilma og vennene har begynt
å spille fotball. Noen ganger plukker de blomster på banen, leker babyer, eller løper feil vei.
Jeg ser bort på Rosella som sitter på benken med Andre bøker i serien:
Jeg var i midten.
Men se opp! De kommer til å slå deg. Uendelig mot null.
ISBN: 978-82-8373-214-6
Goo.