GyldendalBarn&Ungdom,Oslo2025©GYLDENDALNORSKFORLAGAS
Omslagogillustrasjoner:JensK.Styve
Designogsøl:EivindStoudPlatou/Handverk
Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia2025
Papir:LivoniaZeroOffset140g
Bokenersattmed:STKSaga(SmussTypeKiosk)ogJacobsRuner(JacobØvergaard)
Fagkonsulent:RandiBjørsholWærdahl,professor vedInstituttforhistoriskeogklassiskestudier,NTNU
Forfatterharmottattstøttefra
Norskfaglitterærforfatter-ogoversetterforening. ISBN978-82-05-60781-1
Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når deterhjemletilovelleravtalemedKopinor(www.kopinor.no). Brukavheleellerdeleravutgivelsensominputellersomtreningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder ellerannetinnhold,erikketillattutensærskiltavtale. Gyldendalvektleggerbærekraftnårvivelgertrykketjenesterog papir.Tagodtvarepåboken,ogomduikkelengerskalhaden, gjenvinndenpåriktigmåte.Sewww.gyldendal.no
TILFELDIGHETENE SOM GJORDE AT VIKINGTIDA STARTA
H—vem er det som ringer på døra nå, da?!
Jeg gjør lekser!
Jeg har ikke tid til dette!
Slik begynte vikingtida. Det er ikke kødd. Den begynte med en ung gutt, en slags student på 12–13–14–15–16 år, som satt og gjorde leksene sine. Kristendomslekse. Den unge gutten var munk på et kloster på ei øy nordøst i England. Øya het Lindisfarne.
Lindisfarne er ei tidevannsøy. Det betyr at når det er fjære, kan man gå eller kjøre over til den fra fastlandet, men når det er flo, kan man det ikke. Det er i gjennomsnitt én turist i året som får erfare dette på den verst tenkelige måten. Altså at mens du kjører bortover veien, så stiger og stiger vannet, og før du veit ordet av det, må du ringe til den engelske kystvakta og be om hjelp fordi du holder på å drukne. Det er ikke billig! Hvis du skal reddes med båt, koster det cirka 25 000 norske kroner, og hvis du må bruke helikopter, kan det fort koste det dobbelte.
Lindisfarne er et fuglereservat med mange sjeldne fugler: lysbuket ringgås, brunnakke, stjertand, dvergfalk, myrsnipe og lappspove. (Alt dette er ekte fugler som faktisk finnes.)
En annen ting Lindisfarne er veldig kjent for, er klosterruinene.
På Lindisfarne kloster var de eksperter på å lage bibler. Dette var før boktrykkerkunsten var oppfunnet, så bibler ble skrevet for hånd på kalveskinn, med ei fjær som penn. (Da var det jo praktisk at det var så mange fugler der å ta fjær fra.)
Dette var et tidkrevende og pirkete arbeid. Det kunne ta en munk ti år bare å skrive Det nye testamentet, som er mye kortere enn Det gamle. Men så ble biblene til gjengjeld utrolig fine, da! De hadde forseggjorte bokstaver og vakre illustrasjoner av engler og helgener og fugler og fabeldyr og intrikate geometriske mønstre. Og etter at biblene var ferdigskrevet og ferdigtegna, ble de pynta med gull og sølv og juveler.
Men uansett: Hvor var vi? Jo! Starten på vikingtida.
8. juni 793 satt det altså en ung munk og skreiv på bibelen sin i klosteret på Lindisfarne da det banka på døra.
– Fillern! sa kanskje munken til seg selv. – Hvem er det som kommer på besøk på slikt et ukristelig seint tidspunkt? Klokka er jo snart 19.30! (Mange munker legger seg nemlig veldig tidlig om kvelden, og det er ikke så rart, for ofte står de samme munkene opp klokka 04.00 om morran.)
Munken la uansett fra seg fjærpenna og gikk bort til ytterdøra.
Han smelte den opp og var klar til å rope:
– Veit du hva klokka er, eller?!
Men før han rakk å gjøre det, trampa det inn en gjeng med svære, rødhårete vikingduder med fletter i skjegget, hjelm på hodet, skjold over skuldra, kniv og sverd i beltet, et spyd i den ene hånda og ei øks i den andre. Og idet de stormet inn, ropte den ene vikingen:
– Er det her det er fest?!
– Ehhh … nei? Ikke noen fest her, nei, stotra munken. – Du må ha fått feil adresse! Vi er munker, vi. Notorisk kjent for ikke å feste! Her er det bibellesing og bibelskriving som står på timeplanen!
– Tullball, sa den svære, svette vikingen. – Her er det fest! Her blir det liv! Rai, rai!
Så tok det helt av. Det ble en skikkelig fest, kan du si, og da den var over, sto klosteret i brann, og det lå døde munker både inne i klosteret og utafor.
Foran klosteret sto en viking og reiv i stykker den dyrebare bibelen som en munk hadde jobba med i ti år. Sidene kasta han fra seg. Det var kun forsida med gullinnfatning og diamanter og juveler han ville ha. En annen viking sto fornøyd og kjente på vekta av sølvkorset som hadde hengt over alteret. Han prøvde å gnikke vekk munkeblod fra det med ermet.
Vikingen som hadde ødelagt bibelen, bøyde seg ned og plukka
opp en naken og livredd gutt som lå med sammenbundne hender og føtter. Han lempet ham over skulderen og rusla ned mot stranda og vikingskipene som lå der.
– Du skal bli med meg, lille venn, sa vikingen.
– Du kommer til å bli en fin trell, skal du se!
(Hvis du var så uheldig å være trell, var du en slave, noen andres eiendom, og fullstendig uten rettigheter.)
Den andre vikingen løfta det blodige sølvkorset over hodet, gliste fornøyd og ropte ut:
– Og med dette! Erklærer jeg! Vikingtida! For åpna!
Sånn har det seg at vikingtida starta akkurat på denne dagen: 8. juni 793.
Men her er det mye å huske på: Faktisk var det sånn at de som
levde i vikingtida, ikke visste at de gjorde det. Begrepet «vikingtida» ble ikke funnet opp før på 1800-tallet, det. Det var altså ikke sånn at folk i England 15. juni 793 så på hverandre og rista på hodet og sa:
– Huff og lell! Nå har vi hatt vikingtid i ei uke, og jeg er allerede drittlei! Håper dette ikke blir langvarig!
For å komplisere ting enda litt mer, så var det også flere viking- angrep før raidet på Lindisfarne, både i England, på kontinentet og i Østersjøen. Hvorfor ble det da Lindisfarne som fikk (den tvil- somme) æren av å starte hele greia?
En viktig grunn var at vikingene plyndra et kloster. Det var en skrekkelig ting å gjøre. Klostre ble regna som hellige! Hva slags sjuke gærninger kunne finne på noe slikt? En annen grunn er at etter Lindisfarne ble det flere og flere vikingraid i Vest-Europa. Så selv om det ikke var starten, så virka det sånn for mange folk.
Men den viktigste årsaken befant seg over 1000 kilometer unna Lindisfarne, i dagens Frankrike, den gangen FrankERriket, ved hoffet til den mektige frankerkongen Karl den store. I tillegg til å være konge var Karl den store også romersk keiser, og han hadde mange barn. Disse barna hadde en munk som het Alcuin, som lærer, og Alcuin var egentlig engelsk og kom fra området rundt Lindisfarne. Han hadde sikkert kjent mange av munkene som ble drept der, og kanskje hadde han bodd på klosteret selv. Så da Alcuin fikk høre at hans gamle venner og kolleger og naboer hadde blitt drept av gærne vikinger, laget han et jækla oppstyr.
Han skreiv brev til alle som ville høre, om hvor grusomme vikingene var, og hvilken trussel de utgjorde for alle og enhver. Så. Hvis frankerkongens lærer hadde vært en annen munk, hvis han hadde kommet fra Spania eller Italia eller Belgia eller en annen plass, da er det slettes ikke sikkert at Lindisfarne hadde vært så viktig eller kjent i det hele tatt.
Da hadde man kanskje hatt en annen startdato for vikingtida.
